Thomas Pynchon – seminar 2011

Et av de sjeldne bildene som fins av den ytterst mediesky Thomas Pynchon

Tirsdag 22. februar ble det arrangert “kompaktseminar” om Thomas Pynchon i Gyldendalhuset, i anledning samtidig utgivelse av to store Pynchon-bøker: Mot dagen og Iboende brist. Prosablogg var til stede og refererte (mer eller mindre live, bær derfor over med muntligheter og omtrentligheter) fra et svært innholdsrikt program:

10.00 – 10.15 Janneken Øverland: Velkommen, og hva er nå dette?
10.15 – 10.45 Fartein Døvle Jonassen: Om å oversette Mot dagen – På dypt vann, eller er dette egentlig vann?
10.45 – 11.15 Preben Jordal: Improvisasjoner over Coy Harlingen. Om personfremstillingen i Iboende brist.
11.15 – 12.00 Diskusjon.
12.00 – 12.45 Enkel lunsj og mingling.
12.45 – 13.05 Hans H. Skei: Forfatterskapet og disse to bøkene – hvor hører de vel hjemme?
13.05 – 13.25 Fredrik Wandrup: Den usynlige mann – hvem er Thomas Pynchon?
13.30 – 13.45 Ole Robert Sunde: Min vinkel.
13.45- 14.00 Ragnar Hovland: Min vinkel.
14.00 – 15.00 Diskusjon og avrunding.

Janneken Øverland: Hva er nå dette?

Jo, det er en TP-jakt. Ikke som i Trivial Pursuit, men som i Thomas Pynchon. Jeg har vært norsk Pynchon-redaktør i fire store bøker og har invitert landets Pynchon-kjennere til å belyse forfatterskapet. Noen av dem har spurt om jeg er nyfrelst Pynchon-fan, men ved ettertanke er jeg nok heller en born again.

På jakt etter Thomas Pynchon: Har vi ham nå?

Noen spørsmål jeg har stilt til de inviterte: Hva slags forfatter er TP? Ligner han på noen i det hele tatt? Ligner han på seg selv? På Hunter Thomson, Bob Dylan, Jack Kerouac? Det er en utrolig avstand mellom de to bøkene som vi gir ut nå. Hvor bundet er han i sin egen generasjon? På nettet er det utrolig mye spennende å finne av spekulasjoner.

Flere spørsmål: Er han en innovatør eller en plagiatør? Han dytter kunnskaper inn og bruker det og fordreier det, og han parodierer. Fins det en plot-linje i bøkene hans? Noen sier plottene hans er som juletrær. Det myldrer av personer i bøkene, og masse konspirasjoner.  Og så må noen si noe om språket, og det vet jeg heldigvis at noen skal gjøre. Han er morsom, han er lærd, han er absurd… Hvor visuell er han, kan han filmes? Noen har planlagt å filme Iboende brist, som kan høres som en umulighet, men jeg mener å se at det kan gjøres.

Hvem er han for? Idealleseren til TP er en ordnerd med Jobs tålmodighet, har noen sagt. Og hva ER dette? Mot dagen: Metahistorisk romance, western, spionhistorie, vitenskapsromance? Iboende brist: Krim, harselas, nostalgi, har den moral, guttebok, psykedelisk reise ut av 70-årene. Eller er det bare DAS: Dystert Alt Sammen?

Fartein Døvle Jonassen: Om å oversette Mot dagen – På dypt vann, eller er dette egentlig vann?

Jeg skjønte fort at denne boka måtte jeg oversette for å forstå. Jo mer jeg jobbet dess mer lurte jeg på: Hva ER dette? Er det vann? Det lukter som vann, det smaker som vann, men kan man svømme i det, flyter man? Til slutt valgte jeg å la meg synke: La meg gå til bunns.

For å holde meg til vannbildet: Det er noe som mangler i denne boka som fins i andre bøker, som gjør den annerledes men også irriterende. Forbindelsene i plottet er ikke der. På side 514 var første sted i boka jeg kunne se at nå kommer heltinnen om bord på en båt hvor han typen også er som hun er interessert i, og så er mora hennes også der, så nå får vi sikkert endelig vite noe som vi lurte på. Og da tenkte jeg: Have you gone soft, Mr. Pynchon? Men så skjønte jeg heldigvis at det var ikke EN båt, det var luksusbåt og krigsskip i ett, og vi var i parallelle verdener. Og jeg pustet lettet ut.

Omslaget på Mot dagen er enkelt og treffende: Typografi som fordobles av sin skygge

For så å forlate vannbildet litt og bruke TP’s eget hovedbilde, så er det lyset. Omslagstittelen med skyggen bak er veldig riktig. Krystallet islandsspat polariserer lys, av det gjør han et bilde på at du får to virkeligheter, et bilde han vrir i alle mulige retninger. Dermed kan vi utforske hva som skjer i de to virkelighetene, og ikke minst hva som skjer mellom dem. Tittelen Mot dagen er selvsagt tvetydig (sterkere på engelsk: Against the day) og spiller også på lyset: Hverdagen er det kjedelige dagslyset som vi alle ser, mens denne boka handler om kampen mot hverdagsligheten og et forsøk på å beskrive det som ligger rett ved siden av. Og innsikten som fins der.

Dermed har vi et slags tema for boka, som kan være godt å ha siden man ikke har noe plot…

Litt om språket: Stephen Kings bok om skriving er klok og setter ord på mye. TP bryter absolutt alle disse reglene og gjør hele tiden det motsatte av hva SK anbefaler, og så blir det ganske bra, og veldig besnærende. Om organiseringen av denne boka vil jeg bare si at det er et mysterium som ingen kritikere enda har funnet ut av. Snakk om plot og underplot og juletrær og hva du vil, men det ER en gåte som organiserer boka, og det er opp til dere alle å prøve å finne ut av det.

Preben Jordal: Improvisasjoner over Coy Harlingen. Om personfremstillingen i Iboende brist.

Jeg er så heldig å være en av fire oversettere som er kommet levende fra å oversette TP. Olav Angell oversatte Mason & Dickson, Linn Øverås V og Døvle Jonassen altså Mot dagen. Jeg vil snakke litt om en bestemt person, saksofonisten Coy Harlingen, som dukker opp med jevne mellomrom i boka.

I motsetning til Døvle Jonassen hadde jeg jobbet med TP før jeg tok på meg oversetterjobben, og  visste derfor hva jeg gikk til, men valgte likevel å gjøre det. Jeg kjente til all den nesten rorbu-aktige humoren, alle bruddene i fortellingene som nesten ikke har annen funksjon enn nettopp å bryte opp fortellingen. Men også en stor humanitet, som jeg skal prøve å beskrive gjennom Coy Harlingen. Han er en av disse personene i bøkene til TP som man opplever at fortelleren har større omsorg for enn de andre figurene. De er ikke nødvendigvis romanenes hovedpersoner – fins det i det hele tatt en hovedperson i Mot Dagen for eksempel? I Iboende brist er det Doc Sportello som er hovedpersonen, men det faller likevel et spesielt lys på Coy Harlingen.

Vi er i California i hippitiden, boka tematiserer eksplisitt at noe gikk i stykker etter Manson-drapene. The summer of love gikk over i the autumn of control. CH takker ja til et tilbud fra et “kontra-subvertivt nettverk” som utfordrer ham til å bryte med sitt tidligere liv ved å forlate sin gamle identitet. Det er fristende å se Coy som en slags kristusfigur, gjenoppstått for å frelse om ikke annet seg selv. Jeg mener ikke å si at Coy er Jesus, men at TP viser oss et menneske som lider.

Iboende brist er en av THomas Pynchons lysere bøker

Coy er leid inn av den Teaparty-lignende organisasjonen Årvåkent California, Vigilant California for å drive provokatoriske aksjoner. Utkledd som en stereotyp hippie skjeller han ut Nixon på et arrangement, og slepes vekk mens folk snerrer av raseri, og Nixon sier det er best å få ham innlagt på en klinikk for neddopa hippier (med andre ord tilbake der han kom fra). Slik penses den tause majoritets motvilje mot for eksempel Vietnamkrigen over mot fattige og narkomane i stedet.

Etter hvert går det opp for Coy at han er lurt til å forlate et liv han aldri kan vende tilbake til. Et vendepunkt kommer da han en dag ser en jente på gata, på alder med sin egen datter, som roper de symboltunge ordene: “Bøker, mamma, bøker!” Jeg skal passe meg for å overtolke denne scenen, men mener den er en av de mest gripende hos TP. Denne scenen ga meg faktisk tårer i øynene da jeg oversatte boka. Det var riktignok eneste gangen, men betyr det at jeg er i ferd med å bli soft?

Coy Harlingens historie viser at de man selger sjelen sin til ofte ikke vet hva de skal bruke den til, og at det derfor gis oss en sjanse til å ta den tilbake. Det kan sies mye fint om Iboende brist. En av de fineste tingene er at den er lysere enn mange av de andre bøkene.

Diskusjon

Interessant etterfølgende diskusjon om umuligheten av å oversette tittelen Inherent vice: Kunne man brukt last i stedet for brist? Ville ikke gått bra med den norske dobbeltbetydningen av tyngde. Siden dette er en slags krim, spiller vice også på politidelen, heller ikke det er lett å få med seg over til norsk. Og hvordan ta vare på betydningen av arv i inherent? For øvrig er inherent vice på amerikansk et teknisk juridisk begrep som defineres i ordbøkene som “the inherent physical properties of goods which may cause them to suffer deterioration or damage without outside influence”.

Litt om tittelen Against the day, noen sier det kommer fra bibelsitatet “Against the day of judgement“. Døvle Jonassen tror vel så mye på betydningen av det franske fotouttrykket contre jour, motlys, og syns det passer bedre med den gjennomgående lysmetaforen i boka.

Alle er enige om at de gjerne vil lese disse bøkene en gang til, men bloggeren spør: Når skal de få tid?

En vanlig innvending mot Pynchons bøker er at personene er “flimsy”, hvordan kan det da ha seg at begge våre oversettere hevder å ha blitt rørt av bøkene de har jobbet med? ER ikke personene uklare og flimrete? Svar: Er det ikke sånn i virkeligheten også: Du møter personer med rare navn som gjør noe pussig, og så blir de borte igjen og du får aldri vite noe mer om dem?

Ole Robert Sunde: Det er ganske mye dumt i TPs bøker også. I Mason & Dickson er det noen snakkende hunder som er utrolig teite, like dumme som de hundre og femti sidene med Kirke i Ulysses som jeg aldri har fått fot på. Svar fra Jordal: Det er en del av pakka. If you don’t want to play, you don’t have to.

Hans Skei: Trash og tragedy

Om TPs forfatterskap, som siden sist jeg snakket om ham på et Gyldendalseminar for ni år siden, er utvidet med to store romaner.

En beskrivelse av TPs forfatterskap må nødvendigvis bevege seg på utsiden og overflaten: alle bøker er forskjellige og enestående, det er bare i litteraturhistoriske sekkebegreper at vi kan si noe samlende om det.

(I parentes fra bloggeren: Det følgende er hastig skrevet ned og kanskje får jeg det feil, sjekk det derfor like gjenre mot wikipedia om TP).

TP debuterte i 1959 med en novelle, skrev flere av dem men de kom ikke ut i bokform før 1984, Slow lerner. Debuterte som romanforfatter i 1963 med V, som vant William Faulkner foundation award for første romaner. I 1966 kom The crying of lot 49, som ble markedsført som en roman, men “hvor det så ut til at jeg hadde glemt alt det jeg hadde lært siden sist.” I 1973 Gravity’s rainbow. Først 17 år etterpå, i 1990 kom Vineland, som ble mottatt med skuffelse etter de voldsomme forventningene etter Gravity’s Rainbow. Deretter kom de bøkene vi har snakket om tidligere i dag. Men gikk det ikke mistenkelig kort tid fra Vineland til Mason & Dickson, bare 7 år? Det viste seg at kontrakten på MD ble skrevet omtrent da GR var ferdig på 70-tallet, så det handler altså om 25 år. Og det passer bedre at en roman som etter min mening vil bli stående som et hovedverk i amerikansk romanlitteratur har vært i arbeid i 25 år.

TP viser i hele sitt forfatterksap en intens opptatthet av romanens muligheter, nye måter å utnytte de narrative forløp på, ved å se hva som skjer hvis tradisjonelle forløp ødelegges, hvis personer fristilles fra tradisjonell psykologi, hvis den autoritative fortellerstemmen blir borte. Det skal abstraheres kraftig fra teksten selv om vi skal komme fram til at en TP-roman forteller oss noe entydig og sant, som vi gjerne ønsker fra litteraturen.

Alle bøkene hans faller inn under det som amerikanerne kaller “unnatural narratives” – moderne for postmoderne litteratur – og som ofte kan friste til å tenke på keiserens nye klær.

V har utallige plot som sidestilles tilsynelatende uten sammenheng. Under det hele ligger frykten for at noe er planlagt, at alt det tilfeldige er konspirasjoner som skal kontrollere oss. Paranoiaen dominerer. Man jakter på V som kan være mange ting, for eksempel en kvinne som blir en besettelse. Vi vet at de tikke finnes noen V, men jakten må gå videre.

I The crying er det også en søken, og vi forventer at det totale kaos må vike for klarhet. Vi lengter etter det TP kaller “the Direct Epileptic word, the cry that might abolish the night”. Vi er på usikker grunn og opplever store leseropplevelser, men det blir enda verre når vi kommer til GR – den eneste boka som ikke er oversatt til norsk, som er der hvor TP virkelig ble skapt: Etter det er han grovt sett gjentakelser av seg selv. Om GR har man sagt at “entering this enormous novel is like buying a ticket for the ghost train and plunging into a world of metaphysical illusion.“

Fire av ti artikler om Pynchon handler om GR. TP mener selv han kunne vært vitenskapsmann eller andre viktige ting, men ingen arena gir de muligetene som romanen gjør. I GRs nesten uregjerlige tekstmasse er det likevel et håp. “Somewhere among the waste of the world is the key that will bring us back…”

Det er fristende å beskrive en tidlig fase av forfatterskapet som postmoderne mens det senere er lettere tilgjengelige. Da MD kom, jublet noen over en mer leservennlig bok med virkelige personer med realistiske navn, mens andre ikke kunne gi slipp på den postmoderne TP, det ville blitt et for stort tap for dem. Noen mislikte MD og klagde på at den så mer ut som en bok av Dickens enn en av Nabokov. Uansett er det et etisk alvor i MD som vi ikke har tidligere. “Acts have consequenses Dicksen, they must,” en sånn setning hadde vi ikke hørt fra TP før.

Against the day ville jeg gjerne anmelde da den kom, men det førte i første omgang bare til en artikkel jeg skrev “om å lese langsomt”. Anmeldelsen kom 9 måneder etterpå. Chicago verdensutstillingen 1892, fram til katastrofen i første verdenskrig som gjør noe ugjenkallelig forbi. Det er en mørk bok javel, men det er også en morsom bok, selv om det hender at den blir ren slapstick eller melodrama. Det er også mye sex i boka, utagerende og avvikende sex i mengder. Og det er ikke tilfeldig, midt i en utvikling der makt og penger styrer det meste, er det kanskje kjærligheten og driftene som styrer.

Inherent Vice er blitt kalt Pynchons magical mystery tour – en parodi på den hardkokte krimsjangeren. Softboiled, moro og en fin reise å bli med på. LA 1970, politisk, nostalgisk til Chandler og Hammet, en kriminalroman som blir og er politisk, med the wisecracks that keep me alive. Les den opp mot kravene som Raymon Chandler stilte til sin PD i the simple art of murder.

Fredrik Wandrup: Mannen og myten

Når man tar for seg TP er det lett å tenke på den usynlige mann fra 1933, hvor hovedpersonen er med i et par minutter i starten, men deretter er usynlig gjennom mesteparten av filmen. Der har du TP, synlig i starten og så blir han borte, og så får vi et glimt av ham på tampen som vi skal se på Youtube.

I våre dager vekker det selvsagt ekstra stor oppmerksomhet at noen unndrar seg rampelyset som TP. Pynchons forklaring: Mulig det er dumt å ikke la seg fotografere, men det er bare slik jeg er.

Litt vet vi. Født i Glenn Coe ved New York, har tre søsken, studerte fra 53 til 55, fysikk og engineering men avbrøt og ble innkalt til marinen, var på destroyeren Hank som vi siden møter i V under et annet navn. Fortsatte studiene på Cornell, litteratur med Nabokov som en av lærerne, ganske sikkert et av hans store forbilder. Han ble også kjent med andre forfattere, hadde skrevet noveller siden highschool og ville bli forfatter. Ble venn med Richard Farina (I’ve been down so long it looks like up to me), lyttet på jazz.

Tok seg videre jobb i Boing i Seattle mens de utarbeidet et rakettprogram for regjeringen. Dro så til Mexico City, mellomamerikas Casa Blanca, som han muligens lærte noe av, mens en venn av ham mente han dro dit for å gå til tannlegen og få fikset Snurre Sprett-tennene sine. Hvordan det gikk med tennene fikk vi ikke vite siden vi ikke har sett ham siden. Pynchologene mente for øvrig han reiste dit på buss sammen med Lee Harvey Osvald. Samt at han var forlover i bryllupet til Bob Dylan, hvilket bare er nesten riktig, for han var faktisk forlover for Farina og søstra til Joan Baez.

Hvordan har han klart å holde seg skjult i alle disse årene? Det må bero på pressens courtesy, det kan jo ikke være noe vanskelig å finne en mann som bor på Manhattan. Noen har også funnet ham og fått ham til å skrive blurbs om både bøker og musikk.

Pynchon fins på film på Youtube (spol fram til litt over 3 min i denne filmen), hvor cnn har valgt ikke å identifisere ham, men det er han lille mannen med rød caps.

Ole Robert Sunde og Ragnar Hovland

… avsluttet med hver sin personlige vinkel på Pynchon som jeg ikke skal fornærme disse to store prosaistene med å prøve å gjengi.