Tomas Espedal. Foto: Dag Knudsen
Av Kari Marstein, publisert i Aftenposten 19.10.2011.
Det er svært enkelt. Tomas Espedal har aldri brukt ordet “Kulturkjerring”, og har heller aldri vært den som delte inn leserne sine etter kjønn.
Men hva er det Tomas Espedal har gjort? Jo, han har meldt seg inn i debatten om nytt Litteraturhus i Bergen. Han har ønsket et Litteraturhus som legger forholdene til rette for litteraturen, og ikke først og fremst for et borgerlig publikum. Man kan være enig eller uenig med ham, men en ting kan man slå fast: Espedal nevner ikke med ett ord kjønnet på publikumet han snakker om.
Dét gjør imidlertid forleggeren Anders Heger: han “vet” hvem Tomas Espedal sikter til. Det er de voksne kvinnene, som Heger forsvarer varmt. Og Heger har rett i to ting: dette publikummet – kvinnelig, voksent, litteraturinteressert – finnes faktisk, og det har ikke den statusen det fortjener. Derfor også den kjærlige latterliggjøringen av Bokfestivalens publikum i Aftenposten 16.9. av Kvalshaug og Lund. Som alltid: parodiering er skjult anerkjennelse.
Det kunne forblitt med dette, men saken har fått betydelig egentyngde, og flere litterære aktører benytter anledningen til å rase mot identifiseringen av det litterære publikummet.
Som Irene Iversen, professor i litteraturvitenskap ved UiO: Hun “tror ikke Espedal er misforstått”, og tillegger ham “en mer eller mindre ubevisst forakt for kvinner “. Hva vet hun faktisk om Espedals – bevisste eller ubevisste – forakt for kvinner? Er ikke dette en stygg og faktisk kvinnelig form for hersketeknikk?
Iversens kollega Marianne Egeland gjør en liknende syltynn slutning i et innlegg i Aftenposten 21.9. Fra å påstå at en viss type kunstnere “baserer seg på forakt for middelklassepublikummet”, trekker hun automatisk den slutningen at det er kvinnene i dette publikummet “Espedal & Co” forakter. Vet hun dette? Eller er hun bare sinna?
Som sagt, det kunne blitt med dette, men jeg er både forlegger og kulturkjerring.
Som Tomas Espedals forlegger blir jeg opprørt over urettferdigheten i det hele. Espedal har initiert en debatt om levekårene som forfatter i Bergen, og har fått hele den skravlende klassen i hodet. Som kulturkjerring skuffer det meg at andre av mitt slag (av begge kjønn), som lever av redelig diskusjon og etterprøving av fakta, misbruker kjerringenes sak i en for meg uforståelig heksejakt på én enkelt mannlig forfatter. Spesielt nedslående var det å lese VGs store oppsummering av saken sist helg. Der bekrefter de fleste som blir spurt at Espedal er blitt misforstått. Men ikke litteraturprofessor Irene Iversen: Hun fortsetter heksejakten, basert på et forhold til virkeligheten som får de middelalderske vannprøver til å fremstå som strengt vitenskapelige.
av Kari Marstein
redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur
Gyldendal Norsk Forlag
