Tomas Espedal. Foto: Dag Knudsen

Av Kari Marstein, publisert i Aftenposten 19.10.2011.

Det er svært enkelt. Tomas Espedal har aldri brukt ordet “Kulturkjerring”, og har heller aldri vært den som delte inn leserne sine etter kjønn.

Men hva er det Tomas Espedal har gjort? Jo, han har meldt seg inn i debatten om nytt Litteraturhus i Bergen. Han har ønsket et Litteraturhus som legger forholdene til rette for litteraturen, og ikke først og fremst for et borgerlig publikum. Man kan være enig eller uenig med ham, men en ting kan man slå fast: Espedal nevner ikke med ett ord kjønnet på publikumet han snakker om.

Dét gjør imidlertid forleggeren Anders Heger: han “vet” hvem Tomas Espedal sikter til. Det er de voksne kvinnene, som Heger forsvarer varmt. Og Heger har rett i to ting: dette publikummet – kvinnelig, voksent, litteraturinteressert – finnes faktisk, og det har ikke den statusen det fortjener. Derfor også den kjærlige latterliggjøringen av Bokfestivalens publikum i Aftenposten 16.9. av Kvalshaug og Lund. Som alltid: parodiering er skjult anerkjennelse.

Det kunne forblitt med dette, men saken har fått betydelig egentyngde, og flere litterære aktører benytter anledningen til å rase mot identifiseringen av det litterære publikummet.

Som Irene Iversen, professor i litteraturvitenskap ved UiO: Hun “tror ikke Espedal er misforstått”, og tillegger ham “en mer eller mindre ubevisst forakt for kvinner “. Hva vet hun faktisk om Espedals – bevisste eller ubevisste – forakt for kvinner? Er ikke dette en stygg og faktisk kvinnelig form for hersketeknikk?

Iversens kollega Marianne Egeland gjør en liknende syltynn slutning i et innlegg i Aftenposten 21.9. Fra å påstå at en viss type kunstnere “baserer seg på forakt for middelklassepublikummet”, trekker hun automatisk den slutningen at det er kvinnene i dette publikummet “Espedal & Co” forakter. Vet hun dette? Eller er hun bare sinna?

Som sagt, det kunne blitt med dette, men jeg er både forlegger og kulturkjerring.
Som Tomas Espedals forlegger blir jeg opprørt over urettferdigheten i det hele. Espedal har initiert en debatt om levekårene som forfatter i Bergen, og har fått hele den skravlende klassen i hodet. Som kulturkjerring skuffer det meg at andre av mitt slag (av begge kjønn), som lever av redelig diskusjon og etterprøving av fakta, misbruker kjerringenes sak i en for meg uforståelig heksejakt på én enkelt mannlig forfatter. Spesielt nedslående var det å lese VGs store oppsummering av saken sist helg. Der bekrefter de fleste som blir spurt at Espedal er blitt misforstått. Men ikke litteraturprofessor Irene Iversen: Hun fortsetter heksejakten, basert på et forhold til virkeligheten som får de middelalderske vannprøver til å fremstå som strengt vitenskapelige.

av Kari Marstein
redaksjonssjef for norsk skjønnlitteratur
Gyldendal Norsk Forlag

Läckberg selv var ikke til stede ved overrekkelsen, men vi kan lese på bloggen hennes at hun er “såååå glad! Tack alla norska läsare som köpt min lilla söta Agatha Christie pastisch och på så sätt hjälpt barn som behöver få lite extra glädje i livet!” Prosabloggen har fått lov til å gjengi redaksjonssjef Cathrine Backe Bolins tale for anledningen:

På bildet fra venstre: Marius Aronsen (De norske Bokklubbene) Cathrine Bakke Bolin (Gyldendal), Ingrid Stange (initiativtager til MDID), Anne-Karin Nygård (generalsekretær i N.K.S.) og Cecilia Skavlan (daglig leder av MDID)

“Det er snart ett år siden vi traff hverandre første gangen, Cecilia, Anne-Karin (fra Min dag i dag) og vi på forlaget. Og utgangspunktet var altså denne lille boken; Snøstorm og mandelduft,  som er skrevet av svensk krims ubestridte dronning, Camilla Läckberg.

Camilla Läckberg er en forfatter med stor internasjonal suksess, hun får suverene anmeldelser og hun plassere seg alltid høyt  på bestelgerlistene. Men;  hun er også en forfatter med et bankende hjerte og et sterkt engasjement  for barn. For de som er mindre heldige enn de fleste. For de som har store utfordringer i hverdagen. For de som trenger å bli lagt merke til og for de som må kjenne at noen bryr seg.

Og med et brennende ønske om faktisk å gjøre en forskjell,  i hvert fall for noen, bestemte Camilla Läckberg at ved utgivelsen av denne boken i Sverige, skulle 10 kroner pr solgte eksemplar  gå uavkortet til de som er der noen trenger en en oppmuntring.  Pengene gikk til til Stiftelsen Min Stora Dag. Og da vi besluttet oss for å gjøre en norsk utgave og tok kontakt med dere, så var det helt i tråd med Camillas ønske; hun ønsket å bidra til Min dag i dags arbeid med å virkeliggjøre drømmene til barn som trenger fornyet styrke til å møte en tøff hverdag.

Å møte dere var sterkt og viktig for oss for å forstå det arbeidet dere gjør. Du snakket mye om ønskene til de barna dere er i kontakt med, Cecilia, og det å høre at de ikke har de store drømmene, men små, beskjedne, ofte banale og hverdagslige ønsker, selvfølgeligheter for de fleste av oss – som feiringen av en bursdag -  det ble en vekker for oss alle.

Siden den gangen har Snøstorm og mandelduft kommet ut, og både bokklubb og bokhandel har gjort en formidabel innsats for at boken – med sitt påfølgende budskap – skal nå flest mulig og gi et størst mulig bidrag til dette veldig viktige.

Camilla Läckberg har sendt oss en hilsen og hun skriver at hun sitter med gråten i halsen, så glad blir hun over at boken har bragt inn så mye til en organisasjon hun vet gjør så mye godt der behovet er som størst.

Og jeg siterer:

Camilla Läckberg, foto Ulrica Lundbäck

“Da jeg skrev Snøstorm og mandelduft en sommer for fire-fem år siden, så hadde jeg ingen anelse om alt det vidunderlige den skulle føre med seg. At en så liten fortelling, som jeg hadde det veldig gøy med å skrive, skulle få et så langt liv – og et så givende liv. Den har bidratt til å hjelpe syke barn i Sverige. Og nå bidrar den til å hjelpe barn i Norge. Jeg vil takke både Gyldendal og mine norske lesere for at de har tatt Snøstorm og mandelduft  til seg og bragt den videre så den fortsatt kan gi. Takk.”

I anlending 8. mars har Prosabloggen videointervjuet to norske kvinner som også varmt anbefaler boka: Tidligere Prosa-redaktør, nå programsjef i Norsk Form, Karianne Bjellås Gilje, som har skrevet om den i Dagbladet (“les den, alle som kan lese”), og kommunikasjonssjef i Care  Norge, Lisa Sivertsen, som planlegger seminar om boka sammen med Gyldendal.

Den som tenker at likestillingen er gjennomført og 8. mars er blitt gammeldags, må tenke om igjen ifølge bokas forfattere: “Den globale statistikken over dødelig kjønnsdiskriminering er skremmende lesning,” sier de. “Det ser ut til at flere jenter er blitt drept de siste femti årene, ene og alene fordi de var jenter, enn det totale antall menn som ble drept i det tjuende århundrets kriger. På 1800-tallet var den store moralske utfordringen slaveri. På 1900-tallet var det krigen mot totalitarisme. Vi mener at i dette århundret vil den store moralske utfordringen bli kampen for likhet mellom kjønnene rundt om i verden.”

Her kan du høre hva Bjellås Gilje og Sivertsen mener om boka:

Irene Engelstad: velkommen.
Seks fot under kommer ut i Pegasus-serien, som redigeres av Gyldendals hovedkonsulent Irene Engelstad. Tidligere bøker i serien har omhandlet Ibsen, Kielland, Lie, Hamsun, Proust, Vesaas, Ulven og Jelinek, og nå altså Hans Herbjørnsrud. Irene innledet med å fortelle om sitt første møte med Herbjørnsruds tekster. Det var i 1981 da daværende sjefsredaktør Sigmund Hoftun inviterte henne og Jan Kjærstad til å lese Vannbæreren, som kom ut i bokform i 1984. Allerede her møtte hun gjennomgangstemaer i forfatterskapet, som mørket og identitetsproblematikken.

Irene Engelstad ønsker velkommen til seminar om Herbjørnsrud

Hun beskrev Herbjørnsrud sterke, lokale tilhørighet til Heddalen og gården. De som kjenner ham og har besøkt ham har sett og vet at Blinddøra fins, Gamletunet fins, lønnetreet, kona og sønnen som omtales i novellene. Interessant kontrast da at Schjerven Mollerin legger så sterk vekt på europeeren og betydningen av historien og krigen. Selv om dette trekket selvsagt også er sett av andre, for eksempel Øystein Rottem, som skrev om Herbjørnsrud som heddøl og europeer i sin anmeldelse av Blinddøra i 1997.

Herbjørnsrud er en kritikerrost, original forfatter som løftes fortjent fram i lyset av Seks fot under (se hva H. selv sier om det i videointervjuet), og Irene setter spesielt pris på Brit Bildøens karakteristikk i sin anmeldelse av boka: Herbjørnsruds tekster har for henne lenge vært en sammenknyttet floke, men boka har nå gitt henne ” levande flokar”.

Imidlertid er det slett ikke bare Schjerven Mollerins synspunkter som skal komme fram i dette seminaret, så dermed gis ordet til første innleder.

Frode Helland: Om å lese Hans Herbjørnsrud.
Frode Helland er professor i nordisk litteratur ved UiO og leder for Senter for Ibsenstudier, han tok utgangspunkt i en artikkel han har skrevet om ” å lese Blinddøra“. For ham er det å lese HH et møte med sterke, sentrifugale krefter som fort fører til oppslag i obskure databaser i inn- og utland samt lange, interessante samtaler med sekretæren i Foreningen norske låsesmeder. Men nå skulle han altså prøve å sentrere seg og snakke om Blinddøra, som er en konkret eksisterende dør som fins på gården til HH, mens alle lagene av historie og det forferdelige som skjuler seg og fortrenges bak den selvsagt er oppdiktet.

Nå er altså også bloggerens referat av Hellands inspirerende foredrag fortrengt bak et forheng av tåke, og leseren får selv gå til originaltekstene, til Blinddøra, som faktisk fins elektronisk tilgjengelig på bokhylla.no, og til Hellands artikkel, som man kanskje må til et fysisk bibliotek for å finne.

Kjell Ivar Skjerdingstad: “Øyeblikket, blikket og stillhetens teater. Glimt inn i Herbjørnsruds virkelighet.”
Skjerdingstad underviser på Høyskolen i Oslo, har skrevet avhandling om Vesaas som også ble bok i Pegasus-serien. Han snakket om blikket hos Herbjørnsrud og illustrerte blant annet med noen ganske foruroligende bilder av Douglas Auld.

I stedet for Kollen-tåke får dere her Janneken Øverlands stenografiske iPad-notater fra foredraget, etter min mening poetiske nok i seg selv, og kanskje til og med givende for en som ikke var til stede:

Sitater som knyttes til bildet av øynene som blir skåret over. Surrealistiske punktum som markerer seg sterkt. Magritte f.eks.  Forvandling i tingene. Passer på tekstens henvisninger til øyner og ballonger. Øyeblikket : Josefs blikk på hyrdene. Alt står stille. Present effects. Om skypumpa som treffer ham. Moments of intensity. Som idrettsopplevelser, kanskje. Halgrim Flatin – historien. Om elektrosjokk og inngrep i øynene. Beskrivelse av inngrep. Kramper. Karnevalistisk språk. Men også humor. Men i sykehusscenene er det karnevalistiske helt borte. Hyperrealisme – E Hoppers malerier – en realisme som er så sterk at det magiske bryter fram. Kliniske bilder som hos Hopper. Åndeløst midtpunkt. Scener der alt stanser opp. Lyden forsvinner. Forskyvning. Magien i det hverdagslige. Tvinger til å se. Hadde sett dette…

Tor Holm: “Det er lignelsen og ikke ligningen som er nøkkelen til de hemmelige rom.” Om Hans Herbjørnsruds “Dvergmål”
Tor Holm ga oss en fascinerende innføring i novellen “Dvergmål”, som til fulle demonstrerer spennet i HHs univers. Vi får fortsette og jukse litt og klippe en introduksjon til novellen fra en omtale i TA:

“En nålevende person som har inspirert Hans Herbjørnsrud til å begå en novelle, er vitenskapsmannen Stephen Wolfram som har skrevet boken «Mathematica». I novellen «Dvergmål» bruker Herbjørnsrud fantasien på naturvitenskapen.
- Jeg bruker et vaskeromsgulv som utgangspunkt for verdens sentrum. Flisemønstret på gulvet forklarer hele verden. Det er ut fra her Big Bang springer. Gulvet er lagt av flislegger Evensen, og han regner ut tyngden på hele verden.
- Det er et spennende grep, og noe av det mest originale jeg har gjort, hevder forfatteren.”

Dette kan også suppleres med litt mer iPad-poesi fra Øverland:

Thomas vil erstatte universet med et annet, fra datamaskinen. Erstatte også Shakespeare. Vil fri seg fra Isac Newton. Slutten av 1700 tallet, babylonsk vitenskapstradisjon. B høyt utviklet matte. Frykten for å komme for sent. Dvergmål, gml ord for ekko, dvergenes mål. Speilet er elven. Vitenskapen bolverk. Naturvitenskapen trenger en forvandlende strategi. Brudd med tradisjonen. Grensen mellom magi og vitenskap.Mordet på Evensen, flisleggeren på badet, som er forklaringen på verden, en dverg. Tomas sier at Evensen har betydd så mye. Evensens mål, mange stemmer. Dverg som en klok, knyttet til det underjordiske. Tomas tar opp kampen med Evensens verden. Tomas speilet Evensens endelikt.

Inger Bråtveit: “Mellom to soler. Slekt skal følge slekters gang.” Ein introduksjon til novella “Gjesterommet1966″

Inger Bråtveit er selv forfatter og har tidligere brynet seg på Vesaas i romanen Siss og Unn fra 2008. Til HH-seminaret hadde hun altså lest “Gjesterommet 1966″, hør hva hun sier om det i videointervjuet under, eller la deg inspirere av den øverlandske versjonen på paddemål:

Anna hovedpersonen, skal dø. Himmelseng, der alt har skjedd. Liv og død. Spydet traff henne som 17 åring, ingen har kjent henne. Har hatt livet for seg selv, usett gjennom livet, ingen fått vite noe. Mellom to soler, ikke sagt noe. Har ikke sagt hva hun har sett. Sommerfugl. Sjalet til bestemor, skjult, egen sensur gjennom livet. Vil inn i den mongolske solen i oldefarens seng. Det hemmelige gjesterommet på egen gard. Rop gjennom kroppen, smerte. Ingen har visst noe om livet hennes. Feberhet og mørke. Persongalleri: stort. Hun vet alt, og ser også perleporten i den kinesiske puten. Bibelsk barokk. Modernitet og minne. Flettverk av assosiasjoner. Assosiativt. Nekrolog in medias res. Epitaphium.

Kaja Schjerven Mollerin legger fram sin analyse av Herbjørnsrud

Kaja Schjerven Mollerin: “Seks fot under. Herbjørnsrud og ekstremismens århundre.”

Seminaret ble avsluttet av hovedpersonen (bortsett fra Herbjørnsrud selv da, men han var bare taust til stede) Kaja Schjerven Mollerin som presenterte sitt syn på Herbjørnsrud. Som er ganske svart og dystert og fikk Irene Engelstad til fortvilet å be pent om hun ikke kunne hente fram en strime av lys fra forfatterskapet som en happy end på seminaret. Siden blokka mi altså er blank, bloggeren er snøblind, nøyer jeg meg med å henvise til bokas vaskeseddel, samt å hente fram et kort utdrag fra boka. Jeg velger meg da starten av åpningskapitlet “En ragget ulverygg”, som har et talende motto fra 1. Mosebok 4,8: “Siden sa Kain til sin bror Abel: «Kom, så går vi ut på marken!» Og mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel.”

Som leser opplever man av og til at enkelte formuleringer, enkelte setninger, liksom strekker seg mot en og ber om å bli husket. Du leser en bok, og husker etter hvert ingenting annet enn akkurat den ene formuleringen. Selv forbinder jeg Hans Herbjørnsruds forfatterskap med en slik opplevelse. Jeg hadde lest tittelnovellen i Blinddøra, og oppdaget etter noen måneder at jeg knapt nok husket noe av novellens relativt oppsiktsvekkende plott, nesten ingenting av historien om den igjenlåste døra i fortellerens stue som viser seg å skjule restene av et uektefødt spedbarn og en gammel gårdsarbeider, ingenting av den uhyggelige dobbeltgjengerrelasjonen mellom fortelleren og den mystiske Valund, ingenting av oldefarens ugjerninger, ingenting av familiens kollektive fortrengning – bare denne ene setningen var igjen: «Fremdeles ser jeg åskammen med Valunds øyne som en ragget ulverygg» (Herbjørnsrud 2003: 463). Jeg er ganske sikker på at jeg den gang bare syntes formuleringen var urovekkende.Etter å ha lest novellen, og forfatterskapet, på nytt – ja, fra etterpåklokskapens privilegerte sted – tenker jeg at formuleringen er symptomatisk for et forfatterskap som kan få leseren til å utbryte for seg selv: Hvilket mørke hviler ikke over dette universet?

Videointervjuer med seminardeltakerne:

Per Olov Enquist intervjues av Janneken Øverland i Hamsunsalen

Den svenske forfatteren Per Olov Enquist er på Norgesbesøk for å lansere – ikke en ny roman, men en gammel, Magnetisørens femte vinter, hans gjennombruddsroman fra 1964, som først nå kommer ut i norsk oversettelse. Enquist er en av Sveriges fremste forfattere, fikk Nordisk Råds litteraturpris allerede i 1969 for Legionærene, og Augustprisen i 2008 for selvbiografien Et annet liv. Prosabloggen møtte ham på forfattertreff i Gyldendalhuset og debuterer herved med vårt håndholdte videokonsept “tre spørsmål på tre minutter”.

Enquist ble ønsket velkommen av Janneken Øverland som uttrykte gleden ved at P.O, som han heter blant venner, er her og besøker oss enda en gang. Enquist var her første gang i 1969 med Legionærene, som var den føste boka han fikk oversatt til norsk. Bygningene har forandret seg, forleggere har kommet og gått, men Enquist er den samme.

Han sier selv han først skrev to uinteressante romaner, men så kom Magnetisøren, som ble et gjennombrudd, ble oversatt til mange språk, og fortsatt har et liv den dag i dag. Boka handler om Mesmer, en historisk person som fins på Wikipedia, var viktig for psykoanalysen, Freud og Charcot (fra Enquists Blanche og Marie), og er opphav til det engelske ordet mesmerizing.

Hovedpersonen i Hypnotisøren heter imidlertid Meisner, om forholdet mellom ham og Mesmer sier Enquist følgende i et kort etterord: “Mange av dokumentene om Friedrich Meisner er det ikke mulig å gjøre rede for; de ble skapt og opphørte å eksistere i og med denne romanen om ham. Bare i detaljer kan han minne om Franz Anton Mesmer. Et av tilfellene det berettes om her, tilfellet Keiser, bygger dog til dels på helt autentisk grunn. Det finnes i en sykejournal fra 1821, ført av mesmerist og lege P.G. Cederschjöld.”

Hamsunsalen fylles av forleggere og bokhandlere som vil høre på P.O.

Enquist forteller oss nå at boka egentlig er mye sterkere dokumentarisk enn hva han framstilte det som. Men uansett er det en salig blanding av faktiske og oppdiktede deler. Sentralt i boka står historien om en blind jente som Meisner lykkes med å gjøre seende. Den historien er bare delvis sann, men J.Ø. spør om den ikke uansett kan leses som en freudiansk analyse.

Enquist bekrefter at psykoanalysen har vært viktig for ham, han skrev sin avhandling i litteratur om i hvilken grad Strindbergs Drømspel var påvirket av Freud. Den grunnleggende konflikten går mellom legene som avviser dette som humbug og de som tviler, eller kanskje heller tror på Meisner. Som forteller tar ikke Enquist stilling til denne konflikten, han er facinert av kunstneren som bedrager, av det faktum at Meisner med sitt bedrageri skaper et slags kunstverk.

På spørsmål om hva han tenkte da han skrev denne boka, minner Enquist om at dette er 45 år siden, hva husker Øverland selv fra 45 år tilbake, han husker ikke engang boka i detaljer. Men han husker hvem han var: at han var i ferd med å avslutte sin idrettskarriere og påbegynne sin kunstnerkarriere på alvor. Han var nesten ferdig med Magnetisøren da han ble invitert til å reise rundt i Israel som høydehopper en måned. Han vant alle konkurransene, men skammet seg likevel over å være idrettsutøver, det var ikke intellektuelt på den tiden, da framsto han som en landsbytosse som ikke skjønte hvordan de tenkte i Stockholm. Slik var jeg i 1962-63, nå er det helt annerledes, alle de intellektuelle velter seg jo i sport, og seinere i dag skal jeg i Holmenkollen sammen med Dag Solstad og snakke i VM-studio på NRK.

Samtidig med Hypnotisøren kommer nå også en av Enquists barnebøker på norsk, Den tredje grottens hemmelighet, der både bikkkja og barnebarna hans er med på ganske drastiske eventyr. Han skrev den en vinter for noen år siden, og bekrefter at det er vansinnigt roligt å skrive for barn.

Etter forfattermøtet fikk altså Prosabloggen gleden av å intervjue Enquist i tre minutter, resultatet kan ses her:

Derfor inviterer jeg herved boktvittrere til å dele enda mer her på prosabloggen.

Det kan du eventuelt gjøre på to måter:

• Legg ganske enkelt inn det du vil dele i kommentarfeltet her på bloggen. Så kan du evt. tvittre en lenke til det igjen etterpå, eller får svar fra de som leser her. Dette kan du starte med allerede nå.
• Litt mer ambisiøst: Bli gjesteblogger her på prosabloggen, send en bokanbefaling til bbu@gyldendal.no, så publiserer jeg den neste fredag, såfremt den ikke er upassende eller fullstendig speisa.

Selv leser jeg for tiden (som sagt på #bokfredag tidligere i dag) litt rundt omkring i det store universet til Thomas Pynchon. De fleste bøkene hans er så store og komplekse at man trenger en hel #bokvår for å komme gjennom, men man kan ha stor glede av å lese bruddstykker også, særlig når man er så heldig å ha fått en vitamininnføring i forfatterskapet som vi fikk på Pynchon-seminaret tidligere denne uka.

Men altså, hva leser du, del det gjerne med andre her på Prosabloggen, eller send meg et innlegg hvis du vil anbefale favorittboka di til andre.

Er e-boka DOD - "dead on arrival"?

I dagens utgave av Dagens Nærlingsliv er Cappelen Damm-sjef Tom Harald Jenssen intervjuet under tittelen “Tror ikke på eboken”. Akkurat det er nok DNs redaksjonelle spissformulering, mens Jenssen antakelig er riktig sitert i ingressen: “Jeg tror ikke e-boken, i den versjonen den eksisterer i dag, vil bli noen suksess.” Han spår at eboka maks vil få ti prosent av det norske markedet på fem år, fordi e-boka som en ren, digitalisert kopi av papirboka ikke tilbyr leseren nok, den må utvikle seg til å bli en rikere opplevelse enn papirboka. Jeg er enig med ham i det første, men ikke i det andre.

Jeg selv er også intervjuet og gjengitt med noen korte kommentarer på slutten av artikkelen, og framstilles som en som “har troen” mens Jenssen ikke tror. Egentlig er vi nok enige i det meste: At iPad er et hypet produkt, at “Steve er den verste av de verste hva gjelder omsetningsimperialisme”, at vi ikke har lyst å sende 30 % av omsetningen i norsk bokbransje til California, og altså i en spådom om at markedet i Norge ikke vil vokse tilnærmelsesvis så fort som i USA – hvor det nå allerede har nådd 10 % av allmennbokmarkedet.

Men det ser ut som vi er reelt uenige på ett veldig interessant punkt: “Jeg tror at folk flest ikke ser what’s in it for me-faktoren med lesebrett og e-bok,” sier Jenssen. “Det de tilbyr er jo en leseopplevelse som bare er nesten like god som en papirbok.”

Information rules er en gammel klassiker (10 år) som fortsatt holder seg godt

Mens jeg tror at akkurat det har veldig mye med vane å gjøre. Mikroøkonomen Hal Varian, som har skrevet en av klassikerne om internett, Information Rules, sier at hvis du skal vende en gammel vane, så må du grovt sag tilby dem noe som er ti ganger bedre. Jeg mener selvsagt ikke at Kindle bokstavelig talt er ti ganger bedre enn en papirbok, og jeg mener heller ikke at papribøkene verken bør eller vil forsvinne, bare så det er sagt, men jeg syns virkelig at Kindles totalopplevelse er ganske fascinerende. På Kindles egen skryteside har de mye mer enn ti punkter, men jeg kan jo punkte opp ti av dem her bare for magiens skyld:

• Selve brettet, lettere enn en paperback
• Plass til 3.500 bøker på en gang
• 810.000 bøker i butikken
• 1,8 millioner “out of copyright” gratisbøker
• Ett klikks kjøp, bok lastet ned på 60 sekunder
• Lave bokpriser
• Synkronisert tilgang på alle leseapparater
• Deling av leseropplevelser via Facebook og Twitter
• Et sikkert bokarkiv
• Høytlesing (jada, med elektronisk stemme, men dog)

Jeg ser at dette kan bli en lang diskusjon, men hovedpoenget mitt her er at jeg ikke tror at e-boka må berikes med video, lyd, hyperlenker osv. for at folk skal oppleve what’s in it for me. Når Apple og iPad med sine muligheter for farger og multimedia ikke tok livet av Kindle, tror jeg nettopp dette er grunnen: Folk vil fortsette å lese romaner og andre langtekster, uten forstyrrende avbrekk av video osv, og da er e-boka et utmerket supplement til papir. At det så vil bli utviklet nye, flermediale sjangre for tableter og lignende, er en annen sak.

Men dette er ikke lett å spå om i disse dager, så hva Tom Harald Jenssen og jeg måtte mene er i hvert fall ikke mer interessant enn hva du måtte mene: Så kjør gjerne debatt i prosabloggens kommentarfelt.

Et av de sjeldne bildene som fins av den ytterst mediesky Thomas Pynchon

Tirsdag 22. februar ble det arrangert “kompaktseminar” om Thomas Pynchon i Gyldendalhuset, i anledning samtidig utgivelse av to store Pynchon-bøker: Mot dagen og Iboende brist. Prosablogg var til stede og refererte (mer eller mindre live, bær derfor over med muntligheter og omtrentligheter) fra et svært innholdsrikt program:

10.00 – 10.15 Janneken Øverland: Velkommen, og hva er nå dette?
10.15 – 10.45 Fartein Døvle Jonassen: Om å oversette Mot dagen – På dypt vann, eller er dette egentlig vann?
10.45 – 11.15 Preben Jordal: Improvisasjoner over Coy Harlingen. Om personfremstillingen i Iboende brist.
11.15 – 12.00 Diskusjon.
12.00 – 12.45 Enkel lunsj og mingling.
12.45 – 13.05 Hans H. Skei: Forfatterskapet og disse to bøkene – hvor hører de vel hjemme?
13.05 – 13.25 Fredrik Wandrup: Den usynlige mann – hvem er Thomas Pynchon?
13.30 – 13.45 Ole Robert Sunde: Min vinkel.
13.45- 14.00 Ragnar Hovland: Min vinkel.
14.00 – 15.00 Diskusjon og avrunding.

Janneken Øverland: Hva er nå dette?

Jo, det er en TP-jakt. Ikke som i Trivial Pursuit, men som i Thomas Pynchon. Jeg har vært norsk Pynchon-redaktør i fire store bøker og har invitert landets Pynchon-kjennere til å belyse forfatterskapet. Noen av dem har spurt om jeg er nyfrelst Pynchon-fan, men ved ettertanke er jeg nok heller en born again.

På jakt etter Thomas Pynchon: Har vi ham nå?

Noen spørsmål jeg har stilt til de inviterte: Hva slags forfatter er TP? Ligner han på noen i det hele tatt? Ligner han på seg selv? På Hunter Thomson, Bob Dylan, Jack Kerouac? Det er en utrolig avstand mellom de to bøkene som vi gir ut nå. Hvor bundet er han i sin egen generasjon? På nettet er det utrolig mye spennende å finne av spekulasjoner.

Flere spørsmål: Er han en innovatør eller en plagiatør? Han dytter kunnskaper inn og bruker det og fordreier det, og han parodierer. Fins det en plot-linje i bøkene hans? Noen sier plottene hans er som juletrær. Det myldrer av personer i bøkene, og masse konspirasjoner.  Og så må noen si noe om språket, og det vet jeg heldigvis at noen skal gjøre. Han er morsom, han er lærd, han er absurd… Hvor visuell er han, kan han filmes? Noen har planlagt å filme Iboende brist, som kan høres som en umulighet, men jeg mener å se at det kan gjøres.

Hvem er han for? Idealleseren til TP er en ordnerd med Jobs tålmodighet, har noen sagt. Og hva ER dette? Mot dagen: Metahistorisk romance, western, spionhistorie, vitenskapsromance? Iboende brist: Krim, harselas, nostalgi, har den moral, guttebok, psykedelisk reise ut av 70-årene. Eller er det bare DAS: Dystert Alt Sammen?

Fartein Døvle Jonassen: Om å oversette Mot dagen – På dypt vann, eller er dette egentlig vann?

Jeg skjønte fort at denne boka måtte jeg oversette for å forstå. Jo mer jeg jobbet dess mer lurte jeg på: Hva ER dette? Er det vann? Det lukter som vann, det smaker som vann, men kan man svømme i det, flyter man? Til slutt valgte jeg å la meg synke: La meg gå til bunns.

For å holde meg til vannbildet: Det er noe som mangler i denne boka som fins i andre bøker, som gjør den annerledes men også irriterende. Forbindelsene i plottet er ikke der. På side 514 var første sted i boka jeg kunne se at nå kommer heltinnen om bord på en båt hvor han typen også er som hun er interessert i, og så er mora hennes også der, så nå får vi sikkert endelig vite noe som vi lurte på. Og da tenkte jeg: Have you gone soft, Mr. Pynchon? Men så skjønte jeg heldigvis at det var ikke EN båt, det var luksusbåt og krigsskip i ett, og vi var i parallelle verdener. Og jeg pustet lettet ut.

Omslaget på Mot dagen er enkelt og treffende: Typografi som fordobles av sin skygge

For så å forlate vannbildet litt og bruke TP’s eget hovedbilde, så er det lyset. Omslagstittelen med skyggen bak er veldig riktig. Krystallet islandsspat polariserer lys, av det gjør han et bilde på at du får to virkeligheter, et bilde han vrir i alle mulige retninger. Dermed kan vi utforske hva som skjer i de to virkelighetene, og ikke minst hva som skjer mellom dem. Tittelen Mot dagen er selvsagt tvetydig (sterkere på engelsk: Against the day) og spiller også på lyset: Hverdagen er det kjedelige dagslyset som vi alle ser, mens denne boka handler om kampen mot hverdagsligheten og et forsøk på å beskrive det som ligger rett ved siden av. Og innsikten som fins der.

Dermed har vi et slags tema for boka, som kan være godt å ha siden man ikke har noe plot…

Litt om språket: Stephen Kings bok om skriving er klok og setter ord på mye. TP bryter absolutt alle disse reglene og gjør hele tiden det motsatte av hva SK anbefaler, og så blir det ganske bra, og veldig besnærende. Om organiseringen av denne boka vil jeg bare si at det er et mysterium som ingen kritikere enda har funnet ut av. Snakk om plot og underplot og juletrær og hva du vil, men det ER en gåte som organiserer boka, og det er opp til dere alle å prøve å finne ut av det.

Preben Jordal: Improvisasjoner over Coy Harlingen. Om personfremstillingen i Iboende brist.

Jeg er så heldig å være en av fire oversettere som er kommet levende fra å oversette TP. Olav Angell oversatte Mason & Dickson, Linn Øverås V og Døvle Jonassen altså Mot dagen. Jeg vil snakke litt om en bestemt person, saksofonisten Coy Harlingen, som dukker opp med jevne mellomrom i boka.

I motsetning til Døvle Jonassen hadde jeg jobbet med TP før jeg tok på meg oversetterjobben, og  visste derfor hva jeg gikk til, men valgte likevel å gjøre det. Jeg kjente til all den nesten rorbu-aktige humoren, alle bruddene i fortellingene som nesten ikke har annen funksjon enn nettopp å bryte opp fortellingen. Men også en stor humanitet, som jeg skal prøve å beskrive gjennom Coy Harlingen. Han er en av disse personene i bøkene til TP som man opplever at fortelleren har større omsorg for enn de andre figurene. De er ikke nødvendigvis romanenes hovedpersoner – fins det i det hele tatt en hovedperson i Mot Dagen for eksempel? I Iboende brist er det Doc Sportello som er hovedpersonen, men det faller likevel et spesielt lys på Coy Harlingen.

Vi er i California i hippitiden, boka tematiserer eksplisitt at noe gikk i stykker etter Manson-drapene. The summer of love gikk over i the autumn of control. CH takker ja til et tilbud fra et “kontra-subvertivt nettverk” som utfordrer ham til å bryte med sitt tidligere liv ved å forlate sin gamle identitet. Det er fristende å se Coy som en slags kristusfigur, gjenoppstått for å frelse om ikke annet seg selv. Jeg mener ikke å si at Coy er Jesus, men at TP viser oss et menneske som lider.

Iboende brist er en av THomas Pynchons lysere bøker

Coy er leid inn av den Teaparty-lignende organisasjonen Årvåkent California, Vigilant California for å drive provokatoriske aksjoner. Utkledd som en stereotyp hippie skjeller han ut Nixon på et arrangement, og slepes vekk mens folk snerrer av raseri, og Nixon sier det er best å få ham innlagt på en klinikk for neddopa hippier (med andre ord tilbake der han kom fra). Slik penses den tause majoritets motvilje mot for eksempel Vietnamkrigen over mot fattige og narkomane i stedet.

Etter hvert går det opp for Coy at han er lurt til å forlate et liv han aldri kan vende tilbake til. Et vendepunkt kommer da han en dag ser en jente på gata, på alder med sin egen datter, som roper de symboltunge ordene: “Bøker, mamma, bøker!” Jeg skal passe meg for å overtolke denne scenen, men mener den er en av de mest gripende hos TP. Denne scenen ga meg faktisk tårer i øynene da jeg oversatte boka. Det var riktignok eneste gangen, men betyr det at jeg er i ferd med å bli soft?

Coy Harlingens historie viser at de man selger sjelen sin til ofte ikke vet hva de skal bruke den til, og at det derfor gis oss en sjanse til å ta den tilbake. Det kan sies mye fint om Iboende brist. En av de fineste tingene er at den er lysere enn mange av de andre bøkene.

Diskusjon

Interessant etterfølgende diskusjon om umuligheten av å oversette tittelen Inherent vice: Kunne man brukt last i stedet for brist? Ville ikke gått bra med den norske dobbeltbetydningen av tyngde. Siden dette er en slags krim, spiller vice også på politidelen, heller ikke det er lett å få med seg over til norsk. Og hvordan ta vare på betydningen av arv i inherent? For øvrig er inherent vice på amerikansk et teknisk juridisk begrep som defineres i ordbøkene som “the inherent physical properties of goods which may cause them to suffer deterioration or damage without outside influence”.

Litt om tittelen Against the day, noen sier det kommer fra bibelsitatet “Against the day of judgement“. Døvle Jonassen tror vel så mye på betydningen av det franske fotouttrykket contre jour, motlys, og syns det passer bedre med den gjennomgående lysmetaforen i boka.

Alle er enige om at de gjerne vil lese disse bøkene en gang til, men bloggeren spør: Når skal de få tid?

En vanlig innvending mot Pynchons bøker er at personene er “flimsy”, hvordan kan det da ha seg at begge våre oversettere hevder å ha blitt rørt av bøkene de har jobbet med? ER ikke personene uklare og flimrete? Svar: Er det ikke sånn i virkeligheten også: Du møter personer med rare navn som gjør noe pussig, og så blir de borte igjen og du får aldri vite noe mer om dem?

Ole Robert Sunde: Det er ganske mye dumt i TPs bøker også. I Mason & Dickson er det noen snakkende hunder som er utrolig teite, like dumme som de hundre og femti sidene med Kirke i Ulysses som jeg aldri har fått fot på. Svar fra Jordal: Det er en del av pakka. If you don’t want to play, you don’t have to.

Hans Skei: Trash og tragedy

Om TPs forfatterskap, som siden sist jeg snakket om ham på et Gyldendalseminar for ni år siden, er utvidet med to store romaner.

En beskrivelse av TPs forfatterskap må nødvendigvis bevege seg på utsiden og overflaten: alle bøker er forskjellige og enestående, det er bare i litteraturhistoriske sekkebegreper at vi kan si noe samlende om det.

(I parentes fra bloggeren: Det følgende er hastig skrevet ned og kanskje får jeg det feil, sjekk det derfor like gjenre mot wikipedia om TP).

TP debuterte i 1959 med en novelle, skrev flere av dem men de kom ikke ut i bokform før 1984, Slow lerner. Debuterte som romanforfatter i 1963 med V, som vant William Faulkner foundation award for første romaner. I 1966 kom The crying of lot 49, som ble markedsført som en roman, men “hvor det så ut til at jeg hadde glemt alt det jeg hadde lært siden sist.” I 1973 Gravity’s rainbow. Først 17 år etterpå, i 1990 kom Vineland, som ble mottatt med skuffelse etter de voldsomme forventningene etter Gravity’s Rainbow. Deretter kom de bøkene vi har snakket om tidligere i dag. Men gikk det ikke mistenkelig kort tid fra Vineland til Mason & Dickson, bare 7 år? Det viste seg at kontrakten på MD ble skrevet omtrent da GR var ferdig på 70-tallet, så det handler altså om 25 år. Og det passer bedre at en roman som etter min mening vil bli stående som et hovedverk i amerikansk romanlitteratur har vært i arbeid i 25 år.

TP viser i hele sitt forfatterksap en intens opptatthet av romanens muligheter, nye måter å utnytte de narrative forløp på, ved å se hva som skjer hvis tradisjonelle forløp ødelegges, hvis personer fristilles fra tradisjonell psykologi, hvis den autoritative fortellerstemmen blir borte. Det skal abstraheres kraftig fra teksten selv om vi skal komme fram til at en TP-roman forteller oss noe entydig og sant, som vi gjerne ønsker fra litteraturen.

Alle bøkene hans faller inn under det som amerikanerne kaller “unnatural narratives” – moderne for postmoderne litteratur – og som ofte kan friste til å tenke på keiserens nye klær.

V har utallige plot som sidestilles tilsynelatende uten sammenheng. Under det hele ligger frykten for at noe er planlagt, at alt det tilfeldige er konspirasjoner som skal kontrollere oss. Paranoiaen dominerer. Man jakter på V som kan være mange ting, for eksempel en kvinne som blir en besettelse. Vi vet at de tikke finnes noen V, men jakten må gå videre.

I The crying er det også en søken, og vi forventer at det totale kaos må vike for klarhet. Vi lengter etter det TP kaller “the Direct Epileptic word, the cry that might abolish the night”. Vi er på usikker grunn og opplever store leseropplevelser, men det blir enda verre når vi kommer til GR – den eneste boka som ikke er oversatt til norsk, som er der hvor TP virkelig ble skapt: Etter det er han grovt sett gjentakelser av seg selv. Om GR har man sagt at “entering this enormous novel is like buying a ticket for the ghost train and plunging into a world of metaphysical illusion.“

Fire av ti artikler om Pynchon handler om GR. TP mener selv han kunne vært vitenskapsmann eller andre viktige ting, men ingen arena gir de muligetene som romanen gjør. I GRs nesten uregjerlige tekstmasse er det likevel et håp. “Somewhere among the waste of the world is the key that will bring us back…”

Det er fristende å beskrive en tidlig fase av forfatterskapet som postmoderne mens det senere er lettere tilgjengelige. Da MD kom, jublet noen over en mer leservennlig bok med virkelige personer med realistiske navn, mens andre ikke kunne gi slipp på den postmoderne TP, det ville blitt et for stort tap for dem. Noen mislikte MD og klagde på at den så mer ut som en bok av Dickens enn en av Nabokov. Uansett er det et etisk alvor i MD som vi ikke har tidligere. “Acts have consequenses Dicksen, they must,” en sånn setning hadde vi ikke hørt fra TP før.

Against the day ville jeg gjerne anmelde da den kom, men det førte i første omgang bare til en artikkel jeg skrev “om å lese langsomt”. Anmeldelsen kom 9 måneder etterpå. Chicago verdensutstillingen 1892, fram til katastrofen i første verdenskrig som gjør noe ugjenkallelig forbi. Det er en mørk bok javel, men det er også en morsom bok, selv om det hender at den blir ren slapstick eller melodrama. Det er også mye sex i boka, utagerende og avvikende sex i mengder. Og det er ikke tilfeldig, midt i en utvikling der makt og penger styrer det meste, er det kanskje kjærligheten og driftene som styrer.

Inherent Vice er blitt kalt Pynchons magical mystery tour – en parodi på den hardkokte krimsjangeren. Softboiled, moro og en fin reise å bli med på. LA 1970, politisk, nostalgisk til Chandler og Hammet, en kriminalroman som blir og er politisk, med the wisecracks that keep me alive. Les den opp mot kravene som Raymon Chandler stilte til sin PD i the simple art of murder.

Fredrik Wandrup: Mannen og myten

Når man tar for seg TP er det lett å tenke på den usynlige mann fra 1933, hvor hovedpersonen er med i et par minutter i starten, men deretter er usynlig gjennom mesteparten av filmen. Der har du TP, synlig i starten og så blir han borte, og så får vi et glimt av ham på tampen som vi skal se på Youtube.

I våre dager vekker det selvsagt ekstra stor oppmerksomhet at noen unndrar seg rampelyset som TP. Pynchons forklaring: Mulig det er dumt å ikke la seg fotografere, men det er bare slik jeg er.

Litt vet vi. Født i Glenn Coe ved New York, har tre søsken, studerte fra 53 til 55, fysikk og engineering men avbrøt og ble innkalt til marinen, var på destroyeren Hank som vi siden møter i V under et annet navn. Fortsatte studiene på Cornell, litteratur med Nabokov som en av lærerne, ganske sikkert et av hans store forbilder. Han ble også kjent med andre forfattere, hadde skrevet noveller siden highschool og ville bli forfatter. Ble venn med Richard Farina (I’ve been down so long it looks like up to me), lyttet på jazz.

Tok seg videre jobb i Boing i Seattle mens de utarbeidet et rakettprogram for regjeringen. Dro så til Mexico City, mellomamerikas Casa Blanca, som han muligens lærte noe av, mens en venn av ham mente han dro dit for å gå til tannlegen og få fikset Snurre Sprett-tennene sine. Hvordan det gikk med tennene fikk vi ikke vite siden vi ikke har sett ham siden. Pynchologene mente for øvrig han reiste dit på buss sammen med Lee Harvey Osvald. Samt at han var forlover i bryllupet til Bob Dylan, hvilket bare er nesten riktig, for han var faktisk forlover for Farina og søstra til Joan Baez.

Hvordan har han klart å holde seg skjult i alle disse årene? Det må bero på pressens courtesy, det kan jo ikke være noe vanskelig å finne en mann som bor på Manhattan. Noen har også funnet ham og fått ham til å skrive blurbs om både bøker og musikk.

Pynchon fins på film på Youtube (spol fram til litt over 3 min i denne filmen), hvor cnn har valgt ikke å identifisere ham, men det er han lille mannen med rød caps.

Ole Robert Sunde og Ragnar Hovland

… avsluttet med hver sin personlige vinkel på Pynchon som jeg ikke skal fornærme disse to store prosaistene med å prøve å gjengi.